DET ER EN SMERTE I ALL BERØRING

Det er en smerte i all berøring
Den brer seg utover
til de ytterste stjerner,
og likevel er den bare vår,
stengt inne i en kropp,
bristeferdig av ensomhet

Det er en sorg i all fryd
der vi kaster vår ene lengsel
inn i en annens sinn…
og faller ut av alle favntak,
forvist til våre liv
som mer og mer ligner oss

Det er en avmakt i all ømhet
som om den ser gjennom tiden
hvordan vi sprer oss ut
i hverandre
- Første kjærtegn i det siste
I en gjenkjennelse
vi sprenger oss på

I all berøring åpnes verdens smerte
I en svimmel streng av liv
fra fødsel til død,
gløder evigheten
gjennom våre sanser
Med en jordens glød,
nesten ikke til å bære

( Stein Mehren )

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Oij, logger meg inn og leser tilbakemeldinger og kommentarer med stor skrekk..Hjelp!! Så lite kan man skrive og så mye kan noen misforstå om kan få store konsekvenser..

Nei, det er absolutt ikke mulig å kjøpe organer! (DVS jeg kan sikkert om jeg forsøker meg i fattige lang, man hører jo litt av hvert) Det ville jeg aldri gjort! Jeg vil at de som gir en slik gave, skal først ha hatt muligheten selv til å leve og når livet ikke står til å redde så skal vedkommenes pårørende si JA til organdonasjon pga empati og anvar, ikke pga penger. Jeg ville aldri kjøpt meg organer, på sammenivå som at jeg adri har kjøpt meg pels..Et sted og en grense må vi ha, for vi er ikke udødelige, et sted må vi akspetere døden. Den er faktisk ganske god tror jeg, bare vi gir den muligheten å gi oss fred. Jeg gleder meg iallefall, i den grad an kan si noe sånt, at jeg ser frem til å møte mennesker som har falt fra som jeg savner masse her på jorden.

Det jeg skrev om å kjøpe operasjon er å kjøpe selve sykehusplassen og selve operasjonen, organene må jeg stå i kø for å få, på lik linje som alle andre i det aktuelle landet.Hvor vet jeg ikke enda, så langt har jeg ikke kommet.Ellers er det kanskje også mulig å delta på et forsknings prosjekt, en kirurg i Sverige bruker en spesiell metode for å ta vare på organer, og har kjempe suksess så langt, men det er altså basert på endel frivillige. Jeg vet han har operert en man fra Norge før, så så lenge jeg "består" kravene til hvert enkelt sted er det altså plassen jeg betaler for, ikke organet.. Jeg vil gjerne leve med ikke uten integritet..

Jeg lever kun fordi noen klarte å si ja til en donasjon og det er jeg veldig takknemlig for..Men man må huske at man gjorde alt som to i sin makt for å redde denne donoren først, og kun der det er irreversibel hjerneskade og pasienten erklæres død at det blir spurt om organdonasjon.. En sonasjonsprosess skjer med største respekt jeg noen gang har sett og jeg håper vi kan få en offisiell donordag i Norge slik at vi kan hedre de som gir liv..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva skjer etter at man har vært på første siden av VG?

Det er en uke siden Norge våknet til nyhetene om at jeg ikke får stå i kø, at legene ikke engang finner meg verdig nok til å stå på liste i påvente av nye organer.Hvorfor får hun ikke det spør alle, som om vi alle har livets rett, men det har vi ikke.Livet er en gave vi har fått og leve er muligheten vi har og dermed noe vi må ta godt vare på. Alle som har lest hstorien min vet godt at jeg lever på lånt tid, hadde det ikke vært for dette spesialist teamet som i 2002 ga meg to nye lunger som gjorde at jeg kunne leve et tilnærmet normalt liv i mange år og jeg er så takknemlig for de 4 årene jeg fikk om som frisk. At jeg er takknemlig, skal det ikke finnes tvil om. Men det er med en viss bitterhet jeg sitter her, for de som ga meg et liv og smaken på lykke er også de son nå har tatt fra meg muligheten til å leve videre.. Det er som om de har kjørt toget inn i en helsvart tunnell og jeg vet den er lang, men jeg vet aldri om den finner veien ut i lyset eller sporer av i mørkets makter.

Brått og brutalt har jeg fått livet mitt delt i to, uten å vite hvilken vei som vil føre meg lengst, hvilken sti ville du valgt? Selv velger jeg alltid veien til venstre, nærmest hjerte, men hva om du ikke fikk velge?  Jeg får nemlig ikke velge og nå kjenner jeg livet ebbe ut.. min tid er kommet og det er min tur til å fly mot lyset og finne freden..

Dagene ettter at Norge har skrevet om meg fulgte et hav av telefoner, mange som er utrolig søte og vil meg så inderlig godt og jeg er evig takknemlig for den gavmildheten folk viser. Ja denne gangen gikk det så langt at flere ønsket å offre sitt eget liv, slik at jeg kunne få deres organer..Snille gode mennesker, måtte dere leve godt å vinne i lotto for sjeler som dere er de som gjør at det finnes varme og glede igjen i denne verden. Til de som ber for meg, tusen takk og til de som vil kjempe for meg, tusen takk og til den av dere som ønsker å være der for meg, tusen takk. Det er gjennom slike dager jeg vet at dette er en kamp verdt å kjempe for.

Jeg havnet desverre på sykehuset, så i denne skrivende stund sitter jeg på rom nr 19, med slanger og rør både her og der, og viljen vil så gjerne leve videre men inni  meg har jeg gått litt tom. Jeg svever mellom liv og død, da lungene mine har plukket opp en infeskjon som gjør at jeg ikke klarer å puste og jeg er så varm at jeg ser ut som om jeg har løpt marathon tre ganger ( lover at det har jeg ikke gjort, ikke et halvt et engang..hiiihh) samt at jeg har flere sopp  koloniseringer i lungene, som for meg er dødelig, men som legene ikke vil behandle. Det er kjempe kipt.. det er som å gå med en avtrekt hagle i tinningen hele tiden uten å vite om den er ladet..russian ruolette er ikke helt min stil for fun og stakkar s alle mine venner som ikke får den smilende glad Cecilie  jeg syns de fortjener, samt med de som jobber for meg som asssitent. Jeg skule gjerne  ha ledd og feilpet med dem og kosepratet hele dagen, men jeg klarer ikke, nå har jeg nok med bare å være. Nå må jeg ha tille tid..Jeg klarer ikke prate, for da mister jeg pusten og får anfall hvor jeg slutter å puste..

Vel, så idag, en liten seier og lys glimt.. Var hjemme og hentet klær med min søster og i posten var det skriv fra Pasiensskade Ertattninga, nemda som tilsegnet meg sak og har sendt hele saken min utenlands da de syns samtlige leger i Norge ble innhabile. Dette betyr at de mener at der er grunnlag for spekulasjon om feilbehandling og deretter skader dette kan ha medført meg.ER jeg heldig kan jeg få erstattning slik at jeg kan kjøpe meg operasjon i utlandet.. Og midt i dette geldes ruset ringer min snille gode søte nabo i like lykkerus for de hr fått tak i stortinget og helsedepartemenetet skal ta tak i saken min…JIIIPPPI!!!

Takk søte gode nabo Silje og Kjetil, uten dere hadde jeg sikkert ligget dø hjemme på soverommet mitt idag. Takk for motet når humøret sikter, takk for smilene og trøsten når tårene spretter. Jeg har verdens beste nabo og tusen takk for alt dere har gjort! Smask til dere alle tre!!! Kan si jeg skylder dere mere enn en øl etter dette…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Åh, ikveld sitter jeg her med så mange tanker, følelser og meninger at latter blir til tårer og alt hvit blir svart..

Endelig kom telefonen jeg har ventet på så lenge, endelig skal min sak bli hørt og forhåpentligvis må noen stilles til ansvar og bare kanskje, et lite kanskje og håp at jeg får den hjelpen jeg fortjener og an leve videre som jeg så veldig gjerne vil.

Jeg kan ikke dø nå, jeg har ikke tid til å dø nå og jeg fortjener ikke dø nå. Endelig har jeg skjønt nøkkelen til et lykkelig liv er å ta vare på segselv først. Ikke bare tenke på andres behov og hva andre vil. Nå har jeg klart å bli så egoistisk at jeg vil leve for megselv. Jeg er faktisk verdt noe jeg også, uansett hva helsevesenet og andre rundt meg sier.. Lille meg, jeg har faktisk en verdi og de siste måndene har jeg funnet en indre styrke, en tro på megselv og blitt veldig mye bedre..

Jeg kjemper en kamp med livet, og har i lang tid latt livet mitt bero i andres hender og når andre systemer svikter er det bare jeg som sitter igjen og må betale regningen, hva har det kostet meg å ha tiltro til det norske helsevesenet..Livet..livet faktisk..Det som mange der ute tar for gitt. Jeg vedder for at du som sitter og leser dette ikke engang har tengt på at det er en velsignesle at du våknet i dag tidlig, kunne reise deg opp, strekke armene i være og gi fra deg en lite gledeshyl i det du gjesper frem morgenen? Idag våknet jeg til alarmen på min respirator, fukte systemet var tomt for vann. Hunden min spretter opp og ser om mor klarer nok et panikkanfall der hun ikke får puste eller om han må opp å trøste. Det går bra denne gangen og vi kommer oss ut på stua og får tatt medisiner som åpner luftveiene og som gjør at jeg klarer å puste selv med litt hjelp av oksygen som blåser sakte inn i nesen min. Morgenen går med på å klare å stå opp, spise litt mat som lages av assistemter som går på turnus i hjemmet mitt og som er mine armer og ben uten å krenke privat livet mitt. Det er lite kult å sitte som en utsultet liten fugleunge som har blitt kasta ut av rede  fordi det ikke hadde livets rett..

Samtidig står en rekke overleger opp, de haster av gårde fra sine flotte eneboliger på vestkanten, inn i de nye flotte bilene med skinnseter og siste nytt innen GPS. Jammen meg har de gjort det bra legene i Norge. Et smart karrierevalg, som sikkert var grunnet i høye ambisjoner som ung og student, men det er mye sannhet i en mail jeg fikk fra Østen her om dagen. I Østen blir man lege for å helbrede mennesker, men siden vestlige verden blir legene leger for makt,penger og prestisje.. Det har vi sett nok av i mediene det siste året.. Kankje hadde jeg ikke viste så mye om dette, om det ikke var for at jeg var midt i en slik sak selv og den eneste som sitter igjen med SvartePer er meg. Det vi har sett  har dreid seg om fusk for å få penger, det er ille nok, men denne karusellen jeg er uskyldig med på, krever menneskeliv og jeg blir sinna og kvalm når jeg ser at legene kan gå uten anvar og at det liksom er helt greit at folk dør? Hvorfor stilles det ikke spørsmålstegn til denne driften? Fordi Norge er forlite, landet vårt er helt korrupt og det er sykt sykt hva enkelte kan gjøre for å fremme segselv og komme i et godt lys. Hvordan slike mennesker kan legge seg om kvelden og med hånden på hjertet vite at dette er å leke med andres liv er for meg helt uforståelig. Hvilken arroganse og maktkamp jeg er dratt inn i og hvordan jeg er et offer for total mangel på respkt og empati for min sitiasjon.

At vellykkede rike og perfekte Norge kan ha så store sprekker, er det nok få som ville tro. Jeg er ei kvinne på 35 år som er offer for feilbehandling i Norge og uten hjelp har jeg 1 år eller 2 igjen å leve. Ikke nok med det, men når legene som har skyld i dette utnytter situasjonen, innvolverer advokat og ikke hjelper meg for å få det best mulig den tid jeg har igjen å leve, gjør at jeg bare blir enda mere sikker på at de har mange skjulte hemmeligheter de ikke ønsker fokus på.. 

Jeg er ikke den som suttrer eller har levd som en bortskjemt drittunge.Jeg var født  med lungesykdommen Cystisk Fibose og ble veldig syk i en alder av 25 år..I 2002 fikk jeg en dobbel lungetransplantasjon, som sikkert mange husker, for også den gangen var jeg i media. Om jeg skal dø, skal jeg iallefall min død ha hatt en mening. Jeg føler at jeg har gitt organdonasjon et ansikt og jeg vil så gjerne tråkke stien slik at de neste skal slippe det helvete jeg har vært gjennom nå. Det er ikke lett å være syk uten et nettverk i Norge. Jo sykere jeg har blitt, jo mere papirer og jo mere telefoner er det hver eneste dag. Livet mitt har blitt et eneste stort dokument der  jeg forsøker å tilfredstille alle til sine tider, sine rutiner og det er ingen som tenker på at systemet egentlig burde være der for den som var syk.. Du skal være utrolig strek for å være syk i Norge!

Jeg fikk altså nye lunger i 2002. Jeg ble veldig frisk, og så glad i livet. Jeg levde hver dag, tok vare på hver sjangse livet ga meg og jeg dro til USA for å utdanne meg, traff Celine Dion og har siden den gang vært aktiv med å delta på festivaler og snakket åpent om organdonajon. Hver mnd takker jeg min lille donor som ga meg livet tilbake, jeg er så takknemmelig, men i slike sammenheng blir ord fattige, men jeg vet at min donor vet at jeg er så uendelig glad for de årene jeg har fått..Jeg takker ved å tenne et lys hver mnd og det vil jeg gøre så lenge jeg lever..Jeg vant gullmedaljen og jeg bærer den inni meg, stolt, glad og evig takknemlig..alltid..

Så, fikk jeg noen små komplikasjoner, og det var noen turer inn og ut av sykehuset, men det var jo peanuts, jeg levde jo..Medisnene jeg tok var harde mot nyrene mine og for litt over et og et halvt år siden var noe veldig galt.. Dumme dumme meg, jeg stolte på legene, jeg ble henvist til nyreavdelingen og etter kort tid hadde de gjort om medikament regime mitt og med lungeavdelingen som ansvarlig skulle de følge opp det og legge til et medikament. Jeg spurte spesifikt om ikke dette kunne være farlig, all intuisjon tilsa at dette var feil, men naive dumme meg valgte å tro på legene og her begynner historien som så lett kan ende i et kort og trist nekrolog at om vår alles kjære Cecilie gikk så alt for tidlig bort..bla bla bla, jeg spyr, for mens folk dør er det andre som soler seg i glansen av tall og prestisje. Ordet integritet hadde disse legene kommet langt med, men for alt jeg vet tro jeg neppe de vet hva det betyr.

Min sak er altså skildret i dagens VG, jeg syns at journalisten har gjort et flott arbeid å sette seg inn i min situasjon og har forsøkt å få aken min ut i det offentlige, men jeg vet det var en kamp. Risken var raske med advokater og siste ordet i saken og jeg blir så sint og frustert at de gkemmer så mye, men sier noe helt annet ut til media. Dere skulle bar eha vist min kamp, mot sykdom, for å få hjelp, det finnes medisiner og ikke minst man kan transplantere meg på nytt. De vedkjenner at det de gjorde med meg kan ha startet avstøtningen, men i nest esettning sier de at de har opplyst meg og at de derfor ikke kan klandres. Men hvem idiot hadde gått med på å ta medisiner som med stor sannsylighet vill eta livet av deg etter en stund?

De truer med å stenge meg ute om eg skaffer meg medisinene de bruker i USA for i neste settning si at det aldri har blitt nevnt og når jeg endelig får komme inn for å ta de nye prøvene for å bevise jorunal fusk, feil antagelser og nye bilder som kan avkrefte evt påstander er de ikke villige til å gjøre det, men sender meg ut fra sykehuset uten at jeg har fått ta de prøvene vi var enige om..Jeg blir kvalm når sykehuset kan tillate seg å bruke 7 mnd, 2 advokater overse meg og fylkesmannen og få 2 purringer fra helsetilsynet før de skrivet et endelig avslag, når de vet at hver dag teller for meg, Tider det enste jeg ikke har, det er det eneste Riksen bruker og jeg blir så skuffa når de når går ut i media og sier at de har hjulpet meg slik at jeg kan få en second opinion i Utlandet, når sannheten er at de har sendt med meg 3 mail adresser til de legene i skandinavia de har best samarbeid med. For å få saken min evaluert i utalndet trenger jeg et skriftlig avslag, det har jeg nå fått etter 7 mnd venting og dermed trenger jeg en henvising fra en lunge spesialist og ingen lege vil gå imot Riksen og dermed har jeg ingen som vil henvise meg. Det eneste riktige var om Risken hjalp meg med henvisningen og et sted jeg kunne få saken min tatt opp til vurdering, men sannheten ligger hos Riksen, for statistikken til Riksen og overlegen der teller vist mere enn menneskeliv selv. Jeg har kjent disse legene i 10 år nå, og jeg har begravd altfor mange venniner til at dette er en tilfeldighet.

Hvordan kan det ha seg at en lege avgjør hvem som får operasjonene i Norge, også er det menneske som utfører operasjonene og som resier verden rundt og representerer en slående statistikk og de beste tallene i verden på overlevelse etter en transplantasjon?  Er det ikke et paraoks at de fleste som blir operert ikke har andre sykdomshistorie om kan øke faren for risiko og infeksjoner. Og at antall pasienter med cystisk fibrose bare øker i køen og dør mens de venter på ny organer, Er det virkelig så makabert som jeg tror at du må være på godfot med legen og bo på rette siden av byen for å få hjelp? Er det vrikelig sant det jeg har trodd i alle år at man tar en statistikk og har pasienter deretter? Hvorfor finnes det ikke et fagmiljø i Norge om tørr overprøve Riksen? Jeg skjønner at de fikk det travelt med å svare VG ikveld og det var jo riktig så gøy å se hvordan artikkelen endret seg utover natten og hvordan de allti står frem som m de harstått på tå og hev for meg når sannheten er noe så dramatisk motsatt .

Endelig har jeg nådd en journalist som turte å stikke fingeren  inn i vepsebolet og jeg ser for meg endel reaskjoner denne uken, jeg er spendt på å se hva som kommer frem. De er sikkert hyggelige mennesker innerst inne disse legene, men å skjule en slik sannehet og behandle et ungt livsglad menneske med slik mangel på respekt gjør de nok ikke mere. Nå har jeg fakta på bordet, beviser nok i journalen min og ikke minst nok vitner og foreninger i ryggen min til å holde ut en rettsak. Det er tragisk at jeg kanskje skal måtte anmelde en lege til politiet, men dette helvete jeg nå lever, unner jeg ikke min verste fiende engang..

Toget har nok gått for min del til å få hjelp, jeg har bent de fleste broer, men jeg håper i det minste at denne saken vil skape debatt i aviser og TV og kanskje jeg kan få bevise hva som egentlig skjer når en lege skjuler seg i glansen av vakre overevelses tall?

Ingen, jeg sier ingen putter Cecilie i et hjørnet uten drama etterpå!

Takk for din tid, håper du svinger innom hjemmesiden min også..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

   Slow dance.

 

Have you ever watced kids

on merry-go-round?

Or listen to the rain

Slapping on the ground?

Ever followed a butterflys erratic flight?

Or gazed at the sun into the fading night?

You better slow down

don’t dance so fast

time is short

the music won’t last

Do you run through each day

on the fly?

When you ask How are you

Do you hear the reply?

When the day is done

do you lie in your bed

with the next hundered chores

running through your head?

You’d better slow down

don’t dance too fast

Time is short

the music won’t last

Ever told your child

we’ll do it tomorrow

And in your haste,

not see his sorrows?

Ever lost touch,

let a good friendship die

cause you never had the time

to call and say Hi

You’d better slow down

don’t dance too fast

Time is short

the music won’t last

When you run so fast to get somewhere,

you miss half the fun of getting there.

When you worry and hurry through your day

it is like an unopened gift

thrown away..

Life is not a race

Do take is slower,

and hear the music

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 I love my little dogs; they make my house a home,
They always are my best friends, I never feel alone.
They make me smile, they make me laugh, and they fill my heart with love…
Did some breeder breed them or were they sent down from above?

We pay with our heart!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Her kommer et rop om hjelp fra en kvinne i ferd med å dø pga en leges
ære og berømmelse, og norske politikeres feighet i et følelsesmessig vanskelig
tema og som jeg håper dere gjerne deler med alle dere kan og litt til for å
hjelpe meg og andre i samme situasjon.

Jeg trenger støtte og har derfor valgt å starte en underskriftskampanje. Jo
flere som mener jeg bør få en ny sjanse til et videre liv, jo større press får
de på seg. Jeg skal komme meg til Danmark eller Sverige for en "second opinion"
samtidig som vi saksøker denne legen og Riksen.. Men som advokaten min sier, det kan godt henne jeg får avslag på et søksmål fordi jeg som enkelt person ikke er juridisk sterk nok som enkelt menneske å stå imot staten.. Staten og Riksen har altså sikret seg.. Hadde det vært privat drevet hadde de vært kaputt for lengst..

Ære være norges politikere og folkevalgte..NOT!!

Håper dere kan hjelpe..Tusen tusen takk…

http://www.opprop.no/opprop.php?id=cecilie

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

never say i love you
if you really don`t care
never talk about feelings
if they aren`t really there
never hold my hand
if you are going to break my heart
never say you are going to
if you don`t plan to start
never look into my eyes
if all you do is lie
never say hello
if you really mean good bye
if you really mean forever
then say you will try
never say forever
cause forever makes me cry

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For noen uker siden traff jeg på ei lita jente på 6 år som jeg kjenner godt, og som alle barn, kommer også hennes spøsmål rett fra hjerte. Hun har nettopp fylt år og det eneste hun ønsket seg var at jeg skulle bli frisk. Det er nok til å smelte et hvert hjerte,men for meg var dette mere viktig enn noe annet, nemlig at barn elsker ubetinget. De setter ikke spørsmålstegn ved deg som person men aksepterer deg for den du er og blir glad i deg for den du er og det er nok den rikeste gaven jeg har fått  mitt liv, at barn forguder meg.

Jeg har mange barn i mitt liv, har vært så heldig at alle mine venner og familie har latt meg være innvolvert i deres barn ettersom jeg selv aldri har fått den gleden og det mirakalet det er å få barn. Jeg blir så sint når jeg treffer på mennesker som mener barn er en selvfølge, en rett og bruker de som et symbol på suksess i livet. Og jeg får lyst å spy når jeg ser foreldre som skilles og som bruker barna i maktkamp mot hverandre ovenfor forhold og det daglig liv. Det er kun barna om sitter igjen med skyld og som tapere i slike tilfeller, men når man bare har fått et barn og tar det for gitt, glemmer man at det faktisk er et lite mirakel og at vi kun har de til låns..Ingen vet hvor lenge vi blir, hva fremtiden bringer så det handler ikke om hvor lenge vi lever men hva vi gjør med den tiden man har. Det er ofte først når ting er borte at man savner det og jeg tror vi alle hadde hatt godt av å spørre oss selv hva vi kunne gjøre for de rundt oss og verden idag?

Det var altså en slik dag denne vakre 6 åringen kom bort til meg og spurte hvorfor noen får leve mens andre må dø? Og hvordan man kom til himmelen når kroppen var her på jorda?  Det er de søteste og kloke ord jeg noen gang har hørt, og at de skal komme fra et barn forbauser meg ikke.. Folk som skal "skjerme" sine barn fra sykdom, konflikter og problemer er mennesker som selv er så svake at de ikke klarer å håntere realiteten og i steden for å innse sine svakheter, hindrer de barna sine til å vokse mentalt. Ofte forbauser det leger og foreldre at barn takler egen sykdom veldig bra og disse barna blir ofte vise og kloke, vi kaller dem vesle voksne, men sannheten er at de ikke er redde for tankene og følelsene som kommer. De henter styrke fra sin indre sjel og det er av små vi skal få høre sannheten..

Så hva skal jeg svare da? En 6 åring som lurer på hvorfor hun får leve mens jeg må dø? Ingen barn har problemer med å snakke om døden, det er bare vi voksne som vrir og vender det til skam og fy fy prat. Da jeg var liten  var jeg redd for å dø, alle med samme sykdom døde rundt meg, men hjemme var det et ikke tema, nei jeg skulle ikke dø,var alt jeg fikk høre.. Frustrerende og fortvilt gikk jeg hele min barndom og ungdom og lurte på hvorfor jeg fikk leve og andre måtte dø? Bare for å sitte igjen etter 30 år og snakke med ei som spør meg om det jeg har undret på i hele mitt liv selv. Sånn er det bare er lett å si, men det gjør ingen klokre, isteden har jeg forsøkt å illusterer det som så masse annet vi ser i verden idag.. Ta bare en blomst, skjebnen til en blomst, noen vokser vilt, ute på en slette, og blomstrer like vakkert år etter år, mens andre blomstrer, blir kuttet og visner og dør, ja noen er så uheldige å vokse opp et sted den vil bli tråkket ned før den har rukket å blomstre..Sånn er livet mitt også, jeg er den rosen som vokste, fikk blomstre og glede noen, for så å visne bort. Den vakre jenta nikket forståelsesfult på hodet, mens jeg la til at det bare er plass til så mange blomster på jorden, og derfor får noen leve mens andre må dø, men det betyr ikke at de ikke har vært verdifulle…

Denne samtalen ga meg mange tanker, og jeg føler at mitt kall er å lage en barne bok som handler om dette. Alle barn kommer i kontakt med døden en gang, om det er oldemor eller lille Stian i barnehagen som dør av kreft, så trenger barn å forstå, blir hørt og føles seg trygge…

å takk til deg lille prinsessa (holder igjen navn)mi, for at du inspirerer meg og gleder meg hver dag..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 En 92-årig, liten, velbalansert og stolt mann, fullt påkledd hver
 morgen kl. 08.00, med håret pent kjemmet og med perfekt  barbering(selv
om han faktisk er praktisk talt blind), flyttet til et gamlehjem i dag.

 Mens han manøvrerte gåstolen sin mot heisen ga jeg ham en liten
 beskrivelse på det lille rommet, inkludert de nye gardinene som var
 blitt hengt opp i vinduet.
 "Det er nydelig, jeg liker det," erklærte han med en entusiasme som
 ligner en 8-åring som får se sine nye hundevalp. "Hr. Johansen, vent
til du har sett rommet," sa jeg. "Det har ingenting med saken å
 gjøre," svarte han. "Lykke er noe du kan bestemme deg for
i forveien.
 Om jeg liker rommet mitt eller ikke har ikke å gjøre med
hvordan møblene er arrangert… det er hvordan jeg arrangerer mine
tanker som teller. Jeg har allerede bestemt meg for å like det.
 Det er en beslutning jeg gjør hver morgen når jeg våkner.
Jeg har et valg; Jeg kan bruke dagen i sengen og tenke over
vanskelighetene jeg har med de delene av kroppen min som ikke lenger fungerer, eller komme meg ut av sengen og være takknemlig for de delene som
funker.

 Hver dag er en gave, og så lenge jeg åpner mine øyne skal jeg fokusere
 på alle de lykkelige minnene jeg har lagret gjennom livet.
Høy alder er som en bank-konto. Du kan heve goder fra det du har
lagret. Hvis jeg skal gi deg et
 råd så må det være å sette inn mest mulig lykkelige minner på
 bank-kontoen din!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende